Politikken mot bostedsløshet gjennom 50 år

Forfatter(e)

Utgivelsesdato

2007

Utgiver

Høgskolen i Oslo. Avdeling for samfunnsfag

Dokumenttype

Masterprogram

Master i sosialt arbeid

Sammendrag

Dette er en studie av politikken mot bostedsløshet gjennom de siste 50 årene i Norge. Jeg har stilt spørsmål om det finnes endringer i måten bostedsløse blir omtalt på, og hvordan det sosiale problemet blir forklart i perioden. For å belyse spørsmålene har jeg benyttet meg av diskursanalyse. Jeg finner endringer i måten bostedsløse omtales på i denne 50 års perioden. Et viktig tidspunkt er slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Da forandres diskursen fra en avviksdiskurs til en normaliseringsdiskurs og inngår i de endringene som finner sted i samfunnet. Da ble løsgjengerlovens straffebestemmelser opphevet blant annet som resultat av heftige debatter og aksjoner. Omtrent samtidig fikk samfunnsvitenskapen fotfeste i det norske samfunnet. Flere studier fra denne tida pekte på at samfunnets aller svakeste falt utenfor velferdsstatens ordninger. Samfunnsviterne fant etter hvert veien inn i departementene. Det fikk konsekvenser for framstillingen av bostedsløshet i politiske dokumenter. Den nye diskursen eksisterer fortsatt i våre dager. Det er også mulig å peke på andre endringer. I den siste delen av perioden er ikke diskursen like entydig som i første del. Det finnes fortsatt spor av avviksdiskursen. I tillegg framstår en ny diskurs, som jeg kaller for økonomidiskursen. Den baserer seg på New Public Management. Selv om omtalen av bostedsløshet endret seg rundt 1970, er det først mot slutten av 1990-tallet at omtalen handler om bostedsløses behov for bolig. Inntil da handlet det om institusjonslignende tiltak. Aktørenes posisjoner i feltet endrer seg kun i mindre grad. Sentralt står staten, representert ved regjeringer og departement, som er forfatterne av tekstene. Deres rolle er udiskutabel. En del av staten er Husbanken som er den aktøren som endres fra ingen rolle til en sentral aktør. Kommunene er sentrale i gjennomføringen av politikken i kraft av sin formelle rolle, men staten gir uttrykk for et tvetydig forhold til kommunene i hele perioden. Frivillige organisasjoner har en aktiv posisjon i perioden og får særlig tyngde mot slutten. Bostedsløse gis en svært marginal posisjon. De gis så godt som ingen rolle i tiltakene som foreslås. Helt mot slutten av perioden antydes det at brukerorganisasjoner bør trekkes med i arbeidet mot bostedsløshet. Avslutningsvis drøfter jeg disse forholdene i lys av ulike diskursive tilnærminger og stiller spørsmål om det er trekk ved det sosiale problemet bostedsløshet som gjør det vanskelig å ta skrittet fullt ut for å normalisere tiltak for denne gruppa.
This is a study on the politics on homelessness through the last 50 years in Norway. I have questioned if there exist any changes in the way homeless people are presented, and how the social problem is explained during this period. To illustrate the questions I have utilised discourse analysis. I find that there are changes in how homelessness is presented during this 50 years’ period. An important point of time is the end of the 1960`s and the beginning of the 1970`s. At the time the discourse changes from a discourse on deviation to a discourse on normalisation as part of changes in the society. The Vagabond Act was abolished. The process around the abolition created intense debates and actions in the society. About the same time the social science was established in the Norwegian Society. Several studies showed that the development of the welfare state did not reach the weakest in the society. The social scientists found their way into the governmental ministries, which caused the changes in how homeless people were presented in political documents. The new discourse exists still today. It is also possible to point at other changes. During this last part of the period, the discourse is not explicit as it was during the first part of the period. There are still traces of the discourse of deviation. In addition, a new discourse arises, which I call the discourse on economy, based on New Public Management. Even if the presentation of homelessness changed around the 1970`s, their housing needs are first mentioned towards the end of the 1990`s. Until then, institutions were the solution. The positions of the actors in the field of homelessness have not changed very much. The state represented by governments and ministries are the authors of the texts. Their role is indisputable. Part of the state is the Norwegian Housing Bank as the actor that changes from being absent to a very central role in the field. The municipalities are vital in the virtue of their role of implementation. The state expresses however an ambiguous attitude towards the municipalities through the entire period. Voluntary organisations have an active position through the period, and especially towards the end. Homeless people are given a very marginal position. They have hardly any influence in the solutions that are proposed. Towards the end of the period, however, there are indications that the user-organisations ought to take part in the work against homelessness. To end, I discuss these relations in the light of the different discursive approaches, and ask if there are traces of the social problem on homelessness that make it difficult to fully normalise solutions for this group.

Emneord

Permanent URL

  • http://hdl.handle.net/10642/280