Hva gjør offentlige instanser og private organisasjoner i møte med irregulære migranter under 18 år?

Forfatter(e)

Utgivelsesdato

2018

Utgiver

OsloMet - storbyuniversitetet

Dokumenttype

Masterprogram

Master i sosialfag

Sammendrag

Denne oppgavens formål er å undersøke hva offentlige instanser og private organisasjoner gjør i møte med papirløse barn i Norge, og forsøke å forstå praksis. Dataene i oppgaven er hentet fra 10 intervju med mennesker som møter papirløse barn gjennom sitt arbeid, enten i private organisasjoner eller i offentlige instanser. Empirien fra intervjuene er analysert i lys av juridisk regelverk. Hovedtemaene i analysen er konstruksjonen av irregulære migranter, helsetjenester, skole/fritidsaktiviteter og Barnevernets arbeid i møte med papirløse barn. Her undersøker jeg hva Barnevernet gjør når bekymringen er knyttet til omsorg, samt når bekymringen er knyttet til materielle levekår. Funnene fra analysen er drøftet i lys av Jacques Derridas begrep «hostipitality» og Pierre Bourdieus begrep «symbolsk makt». I prosjektet har jeg funnet at disse barna kan defineres inn og ut av konstruksjonen «irregulær migrant». Selv om irregulære migranter under 18 år har mange rettigheter, kan det likevel være utfordrende for dem å få tilgang til velferdsgoder og ytelser. Handlingsrommet er preget av en forståelse av barnet som verdig mottaker av ytelser, samt en vanskelig balansegang mellom en forståelse av barnets beste, og å ikke tilrettelegge for ulovlig opphold. Kunnskap om barnas rettigheter, hvilken hjelp som er lovlig og kunnskap om hvilken hjelp som er tilgjengelig påvirker handlingsrommet. Disse funnene kan forstås i lys av begrepet «hostipitality», som viser staten som både gjestfri og fiendtlig. Staten skal ivareta barnas rettigheter samtidig som at staten både direkte og indirekte forsøker å tvinge irregulære migranter ut av landet. Funnene viser at sosiale aktører i private organisasjoner og offentlige instanser både kan bli utsatt for, og selv utøve symbolsk makt. Symbolsk makt kan både tvinge frem en forståelse av papirløse barn som verdige mottakere av velferdsgoder, og som irregulære migranter som bør eller må forlate landet.
This master thesis investigates what public agencies and private organizations in Norway do when faced with irregular/undocumented migrants under the age of 18; what is the «scope of action»? The thesis also attempts to understand the practice. The data in the thesis are collected from 10 interviews with people who meet irregular migrants, that are minors, through their work; either in private organizations or in public agencies. The empiricism from the interviews has been analyzed in light of legal regulations. The main themes in the analysis are; the construction of irregular migrants, health services, school/pastime, and the work of the Child Welfare Agency faced with undocumented minors. I examine what the Child Welfare Agency does when the concern is about the care of a child, and when the concern is about material living conditions. The findings from the analysis have been discussed based on Jacque Derrida’s concept «Hostipitality» and Pierre Bourdieu’s concept «Symbolic Power». The analysis has revealed that the children might be defined back and forth into the construction of «irregular migrant». Even though undocumented minors have a lot of rights, they meet difficulties in gaining access to fulfill these rights. The scope of action is characterized by the understanding of the child as worthy of the social benefits. And at times a difficult balance between the understanding of the child’s best interest and the consideration of immigration control. The scope of action is affected by the knowledge of children’s rights, the help that can be legally provided, as well as knowledge about the help that is actual available. These findings might be understood in light of the concept of Hostipitality, which demonstrates that the state is both hostile and hospitable. The State tries to attend to the rights of the child, while at the same time directly and indirectly forcing the migrants out of the country. The findings show that social agents in public agencies and private organizations might be exposed to symbolic power, and execute symbolic power. The symbolic power might force an understanding of irregular migrant children as worthy recipients of welfare, or force on an understanding of the children as irregular migrants who should or must leave the country.

Emneord

Versjon

publishedVersion

Permanent URL

  • https://hdl.handle.net/10642/7074