Å bære lykten eller være følgesvenn?

Forfatter(e)

Utgivelsesdato

2014

Serie/Rapportnr.

Uniped;37(4)

Utgiver

Co-Action Publishing

Dokumenttype

Sammendrag

Veiledning av studenter er blitt beskrevet som den mest private undervisningsformen ved høyskoler og universiteter, men det finnes relativt lite empirisk forskning som utforsker hva som karakteriserer veiledning av studenter pa° dette niva° et. Denne artikkelen søker a° utforske hvordan veiledere og masterstudenter erfarer og vurderer ulike veiledningsformer samt hvordan veiledningen er organisert. Studien tar utgangspunkt i ba° de læreres og studenters betraktninger i et masterstudie i sykepleie og i et masterstudie i journalistikk. Funnene viser at veiledning forsta° s og erfares pa° ulike ma° ter av veiledere og studenter, men noen særtrekk skiller de to utdanningene fra hverandre. Veiledere og studenter ved masterstudiet i journalistikk ser ut til a° praktisere en mer tradisjonell undervisningsmodell, der studenten innehar en passiv, mottagende rolle. Veiledere og studenter ved masterstudiet i sykepleie lener seg i større grad mot en partnerskapsmodell, der ba° de studenter og lærere er opptatt av maktutjevning og likeverdighet i dialogen. Artikkelen skisserer noen mulige forklaringer til denne ulikheten. En forklaring kan ligge i selve organiseringen av veiledningen ved masterutdanningen i sykepleie. I tillegg til individuell veiledning, arrangeres jevnlige seminarer der lærere og studenter diskuterer ulike sider ved den enkelte students masteroppgave. Det arrangeres ogsa° seminarer hvor ulike sider ved veiledningspraksis diskuteres kollegaer imellom. Denne typen organisering ser ut til a° ha forankring i bevisste pedagogiske strategier, og er med pa° a° sikre transparente og refleksive veiledningsprosesser. Studien aktualiserer spørsma° l om hvorvidt veiledning bør profesjonaliseres i større grad, og derav potensielt øke kvaliteten pa° en viktig dimensjon av arbeidet med masterstudenter. Nøkkelord:
Supervision of students has been described as the most private form of instruction in colleges and universities, but there is relatively little empirical research that explores what characterizes supervision of students at this level. This article explores how supervisors and Master students experience and view different forms of supervision, as well as how supervision is organized. The study is based on both professors’ and students’ considerations, in a Master of Nursing program and a Master of Journalism program. The findings show that supervision is understood and experienced in different ways by supervisors and students, and some results demonstrate clear differences between nursing and journalism studies. Supervisors and students in the journalism program tend to practice a more traditional teaching model where the students hold a passive, receiving role. Supervisors and students in the nursing program to a greater extent lean towards a partnership model, where both students and professors seek power equalization and symmetry in the dialogue. The article outlines some possible explanations for these differences. One explanation seems to relate to how supervision is organized in the Master’s program in Nursing. In addition to individual supervision, there are regular seminars where different aspects of the students’ master theses are discussed among professors and fellow students. Different challenges related to supervision are regularly discussed in seminars in between colleagues. This type of organization seems to be founded in conscious pedagogical strategies, and contributes to securing transparent and reflective processes of supervision. The study raises a question of whether a more professionalized supervision model will increase the quality of an important dimension of the work with master students.

Emneord

Permanent URL

  • http://hdl.handle.net/10642/2405