Sanksjoner – arbeidslinjas nattside?

Author(s)

Publication date

2016-01-01

Series/Report no

Tidsskrift for velferdsforskning;19(01)

Publisher

Universitetsforlaget

Document type

Abstract

Aktive vilkår for mottak av velferdsytelser er en felleseuropeisk trend. Dette innebærer at retten til velferdsytelser betinges av at mottaker deltar i en form for aktivitet, for eksempel arbeid for trygd (workfare), aktiv jobbsøking eller kvalifiserende aktiviteter i form av kurs og opplæring. Slike aktiveringskrav presenteres ofte som tiltak for å øke stønadsmottakerens humankapital og skal slik sett bidra til økt grad av selvhjulpenhet og selvstendighet. Disse aktive vilkårene krever eksistensen av et sanksjonsregime myntet på de brukerne som ikke oppfyller kravene. Slike sanksjonsregimer består av tre elementer: et informasjonssystem, et advarselssystem og et iverksettingssystem. Med utgangspunkt i en oversikt over handlingsrommet for sanksjoner i det norske trygde- og sosialhjelpssystemet, og empiriske studier av dette, viser vi hvordan sanksjonsregimet varierer fra ytelse til ytelse, blant annet med hensyn til formell institusjonalisering, kompleksitet og rom for skjønn. Avslutningsvis argumenterer vi for at kunnskap om hvordan sanksjonsregimer er utformet og praktiseres er viktig både fra et teoretisk og et praktisk perspektiv, og vi skisserer aktuelle problemstillinger for videre forskning.
Sanctions – the dark side of activation policy? A common tendency across Europe is the increased use of so-called «active conditionalities» when granting welfare benefits. «Active conditionalities» means that receipt of a welfare benefit is conditioned on the claimant performing some prescribed activity – such as work (workfare), active job search, or pursuing education or «activation» courses during daytime. Activation requirements are often presented as empowering devices, i.e. as ways to enhance the human capital of the claimant. The flip side of active requirements, however, is the implementation of what we label «sanctioning regimes», directed toward claimants who fail to fulfil, or maintain, the prescribed activity. We argue that most sanctioning regimes comprise three elements: a system for registering and transmitting information with regard to compliance/ non-compliance, a systemfor issuing warnings, and a system for implementing sanctions. Using Norway as a case study, we show that sanctioning regimes differ from one welfare benefit to the next; they are not all equally formally institutionalized, their level of complexity varies, and the amount of discretion awarded middle managers, street-level administrators, social workers, teachers and employers varies as regards how to report non-compliance, issue warnings, and implement sanctions. Knowledge about how sanctioning regimes are designed and operate is important both froma theoretical and practical perspective, and we suggest some avenues for further research.

Keywords

Version

© 2016 Author(s). This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (http://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/), allowing third parties to copy and redistribute the material in any medium or format and to remix, transform, and build upon the material for non-commercial use, provided the original author and source are credited.

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/3248