Organisere for organiseringens skyld. Kultursamverkansmodellen og organisasjonsreformenes rolle i nordisk kulturpolitikk.

Author(s)

Publication date

2017

Publisher

Universitetsforlaget (Scandinavian University Press)

Document type

Abstract

I denne artikkelen diskuterer vi rollen organisasjonsreformer har i den nordiske kulturpolitikken på bakgrunn av en case studie av Kultursamverkansmodellen, som ble implementert i Sverige i 2011. Gjennom flere tiår har organisasjonsendring vært et foretrukket redskap for å oppfylle overordnede målsettinger i kulturpolitikken, slik som målet om universell tilgang til kunst og kultur. Organisasjonsreformene har imidlertid sjelden ledet til noen større endringer av dette slaget og framstår snarere som «organisering for organiseringens skyld». Som vi viser i artikkelen, illustrerer kultursamverkansmodellen denne tendensen. Hvordan kan denne tendensen forklares og hvilke bredere lærdommer om mekanismene som former kulturpolitikken kan avledes fra eksempelet kultursamverkansmodellen? Inspirert av perspektivet til den kritiske realismen, formulerer vi seks hypoteser som kan gi svar på disse spørsmålene. Den første hypotesen er at organisasjonsreformer har blitt et substitutt for økonomiske ressurser. En annen er at kulturpolitiske mål i første rekke tilskrives en symbolsk verdi. Vår tredje hypotese er at kulturpolitikken preges av en konsensusorientering som forhindrer reelle endringer. Den fjerde hypotesen er at kulturpolitikken preges av segmenterte strukturer, som også motvirker reelle endringer. En femte hypotese er at kulturpolitikk tar form av anerkjennelsespolitikk og at kravene om at staten skal tilkjenne ulike aktører oppmerksomhet blir viktigere enn andre mål. Den siste hypotesen er at kulturpolitikken er et politikkområde som i liten grad er gjenstand for velgerkontroll.
In this article, we discuss the role of organisational reforms in Nordic cultural policy, based on a case study of the cultural cooperation model (kultursamverkansmodellen) that was implemented in Sweden in 2011. For decades, Nordic countries have opted for organisational change as a means of fulfilling principal cultural policy objectives, such as the goal of providing universal access to art and culture. However, organisational reforms have rarely led to decisive changes of such a kind and appear rather as «organising for the sake of organising». As shown in the article, the cultural cooperation model provides an ample illustration of this tendency. How can this tendency be explained and what broader lessons about mechanisms that shape cultural policy in the Nordic countries can be derived from the case of the cultural cooperation model? Inspired by the perspective of critical realism, the article formulates six hypotheses that can answer these questions. The first is that organisational reforms have come to function as a substitute for the provision of economic recourses by the government. A second hypothesis is that cultural policy objectives tend to be ascribed a symbolic value rather than to be seen as dictates for action. Our third hypothesis is that cultural policy takes place within a consensus framework that prevents substantial changes to policy. The fourth hypothesis is that cultural policy is characterized by segmented institutional structures that work against substantial changes to policy. The fifth hypothesis is that that cultural policy takes the form of a politics of recognition and that various actors’ demand for attention by the state takes precedence over other aims. The last hypothesis is that cultural policy to a low degree is subject to voter control.

Keywords

Version

publishedVersion

Permanent URL (for citation purposes)

  • https://hdl.handle.net/10642/6030