«JEG SER NOE SOM DU IKKE SER». Hvordan blir brukermedvirkning til som politisk, organisatorisk og sosialfaglig praksis i barnevernets undersøkelser?

Author(s)

Publication date

2016

Publisher

Høgskolen i Oslo og Akershus

Document type

Abstract

Avhandlingens tema er brukermedvirkning og hvordan brukermedvirkning blir til som politisk, organisatorisk og sosialfaglig praksis i barnevernets undersøkelser. Ved hjelp av Niklas Luhmanns systemteori og begrep om «iakttagelser av iakttagelser» har jeg i studien utforsket barnevernets egen måte å se og spørre på. Jeg utforsker hvordan brukermedvirkning trer frem som en bestemt type praksis, men hvor det ikke er barnevernet som organisasjon, eller den enkelte saksbehandlers eller families handlinger som er gjenstand for analyse, ei heller brukermedvirkning som begrep. Heller har jeg fra ulike analytiske blikk sett hvordan ulike teknologier, med sine bestemte iakttagerblikk, setter bestemte forskjeller som det deretter styres etter, og som dermed får betydning for barnevernets praksis. Jeg gjør en forskyvning fra å se på barnevernet fra et ideelt blikk og med dette blikket studere hva de gjør, til å se på feltets egne iakttagelser. Avhandlingen viser hvordan barnevernets ansatte er underlagt ulike makt-teknologier som virker styrende på praksis uten at disse styringsmekanismene umiddelbart er synlige for den enkelte. Brukermedvirkning trer dermed frem som en makt som gjennom styring retter seg mot å få både sosialarbeider og klient til å styre seg selv etter «maktens ønske». Maktens definering av rommet er et handlingsrom uten skjønnsutøvelse. Fra tradisjonelt å være en homofon organisasjon som i sine undersøkelser har benyttet seg av det sosialfaglige funksjonssystemet, hvor utøvelse av skjønn og vurdering er sentralt, trer barnevernets undersøkelser nå frem som en polyfon organisasjon med et utall funksjonssystemer. Dermed er det ikke gitt hvordan den enkelte barnevernssak skal forstås og behandles. Jeg har imidlertid ikke bare analysert frem de ulike makt-teknologier som blir bestemmende for barnevernets praksis, men jeg har også, ved hjelp av Michel Foucaults dispositive analyse, analysert frem den styringsteknologien, det dispositiv, som ligger bak de ulike makt-teknologiene. Dispositivet «barnets beste», med sitt bestemte iakttagerblikk, trer frem som et generelt blikk som er å finne bak de ulike teknologienes virke. Dette dispositivet trer frem som den nærliggende og selvfølgelige praksis det ikke stilles spørsmål ved. Poenget er imidlertid at idet «barnets beste» trer frem som et dispositiv, får «barnets beste» en bestemt form som legger til rette for bestemte forståelser som virker direkte regulerende på den sosiale praksisen. Slik det trer frem er det nemlig kun «barnets beste» som en generell størrelse som disponerer barneverntjenestens praksis, ikke hensynet til det konkrete og individuelle barnet. Dispositivet «barnets beste» trer dermed frem som et hensyn som risikerer å true de hensyn det er satt til å ivareta. Avhandlingens analyser antyder hvordan dispositivet «barnets beste» synes å være skapt av en risikotenkning som søker å «være på den sikre siden». Paradoksalt nok medfører imidlertid den «sikre» praksis en «fare» for dem barnevernet er ment å skulle bistå.
The subject of this thesis is user participation, and how user participation is developed as a political, organizational and social work related practice in the investigations of child welfare services. Using Niklas Luhmann's systems theory and his concept of secondary observation, the thesis observes the observations and questions of the Norwegian child welfare services. The manner in which user participation manifests in the form of a certain practice is explored, but the subject of the analysis is neither the child welfare services as an organization, nor the actions of the individual case worker or family, nor the concept of user participation itself. Instead the thesis observes, from different analytical viewpoints, how various technologies and their distinct observations, set certain guidelines that are subsequently followed, significantly influencing the practice of the child welfare services. An idealized observational viewpoint of child welfare services and the study of its actions is eschewed, instead considering the observations made within the field. This thesis demonstrates how child welfare workers are subject to various power technologies guiding their practice, without seeing the guiding mechanisms themselves. Thus, user participation manifests as a force which guides both the social worker and the client into regulating their behaviour in accordance with the "wishes of the force". The spatial definition of the force is a scope of action with no room for exercising individual judgment. Traditionally a homophonic organization, utilizing the function system of social work in which exercising individual judgment and assessment is central, the investigations of the child welfare services now appear as a polyphonic organization with a great number of function systems. Therefore, the interpretation and treatment of the individual case is no longer a given. The scope of the thesis is not limited to analysis of the various power technologies informing the practice of child welfare services. Using Michel Foucault's dispositive analysis, the guiding technology, the dispositif, behind the various power technologies is analyzed and brought into view. The "child's best interests"d ispositif, with its decisive observer's point of view, is generally found behind the workings of the various technologies. This dispositif manifests as the natural, obvious, unquestioned practice. The point, however, is that when "the best interests of the child" manifests as a dispositif, it acquires a rigid form with rigid templates for understanding, directly influencing social practice. In this form, "the best interests of the child" has become a general concept informing the practice of the child welfare services; it no longer signifies the best interests of the individual child in question. The "best interests of the child" dispositif thus manifests as a consideration which may inherently endanger the considerations it is supposed to uphold. The analyses of this thesis suggest a possible manner in which the "best interests of the child" dispositif seems to arise out of risk management thinking, seeking to stay "on the side of caution". Paradoxically, this "safe side" practice ends up being a "danger" to the ones that child welfare services are meant to protect and assist.

Keywords

Version

publishedVersion

Permanent URL (for citation purposes)

  • https://hdl.handle.net/10642/5981