Hva kjennetegner yrkeskompetansen til helsefagarbeideren i Norge?

Author(s)

Publication date

2015

Series/Report no

MAYP;2015

Publisher

Høgskolen i Oslo og Akershus. Institutt for yrkesfaglærerutdanning

Document type

Abstract

Tema for denne masteroppgaven er helsearbeiderfaget som har erstattet både hjelpepleier og omsorgsarbeiderfaget. Helsearbeiderfaget ble lansert i 2006, med både skolereformen Kunnskapsløftet (KL06) og Kompetanseløftet 2015. Historisk sett ble også hjelpepleierne utdannet for arbeid i sykehus og var somatisk orientert, mens omsorgsarbeiderfaget fra starten av, hadde en mer sosialfaglig profil som rettet seg mer mot arbeid i de de kommunale hjemmetjenestene. Helsearbeiderfaget er i utgangspunktet ment å omfatte begge disse feltene og litt til. Helsearbeiderfaget er et lærefag, det vil si et 2 + 2 system, der skolen har opplæringsansvaret de to første årene, mens bedriften har opplæringsansvaret de to siste årene. Etter fullført læretid, blir kandidaten vurdert i en fagprøve I den norske fagopplæringsmodellen er ansvaret for yrkesrettet opplæring på videregående nivå delt mellom arbeidslivet og det offentlige utdanningssystemet. Planlegging, gjennomføring og vurdering av fagprøver er prøvenemdenes ansvar. Kvalitetsvurdering i fagopplæringen er et viktig spørsmål som i dag får stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. I Norge er det vedtatt at det skal utformes et nytt helhetlig system for fag- og yrkesopplæringen som skal kvalitetssikre de enkelte yrkesfagene, deriblant helsearbeiderfaget. Som både hjelpepleier og yrkesfaglærer i helse- og oppvekstfag, opplever jeg at mange av mine kolleger undrer seg over helsearbeiderfaget. Dette samme viser forskning som er gjort på prøvenemdenes arbeid med fag- og svenneprøver. Helsearbeiderfaget er enda nytt, og mange lurer derfor på hva det «nye» består av, eller om faget skal bare har de samme oppgaveutførelsene som en hjelpepleier og omsorgsarbeider hadde. Et viktig formål med denne undersøkelsen og rapporten har vært å få innsikt og kunnskaper om hvilke sett med faglige kjerneoppgaver og oppgaveløsninger en helsefagarbeider utfører i det daglige arbeidet – hvilke «kvalifiserte» arbeidsoppgaver gjør de, og hva er deres ansvarsområder er sentralt. Et annet siktemål er også å få kunnskaper som kan belyse hva som kjennetegner helsefagarbeiderens yrkeskompetanse. Problemstillingen er: «Hva kjennetegner yrkeskompetansen til helsefagarbeideren i Norge?» Begrepet kompetanse forklares ut ifra hva både Lai og Skau, mener at profesjonell kompetanse består av. Begge beskriver profesjonell kompetanse som en tredeling mellom teoretisk kunnskaper, yrkesspesifikke ferdigheter og holdninger. Denne tredelingen har jeg også benyttet i diskusjonen av funnene. For å få svar på problemstillingen har det blitt benyttet en kvalitativ forskningsmetode. Datagrunnlaget for rapporten består av både dybdeintervjuer videointervju av helsefagarbeidere, som representerer flere og ulike arbeidsområder. Til sammen 13 personer. Intervjuene har jeg tolket ut fra en fenomenologisk hermeneutisk forståelsesramme. Dette for å fram informantenes meninger og opplevelser og bruke funnene til å belyse hva som kjennetegner yrkeskompetansen til en helsefagarbeider. Selv om datagrunnlaget for rapporten er begrenset, mener jeg allikevel at den kan bidra til å gi økt kunnskap om helsefagarbeiderens mest sentrale og viktigste kjerneoppgaver yrkesutøvelsen. Samtidig mener jeg også at datagrunnlaget dekker den generelle yrkesutøvende helsefagarbeideren i Norge. Til sammen utgjør helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeiderne en lik stor yrkesgruppe som sykepleierne. Som helsefagarbeider kan man arbeide i alle deler av helse- og omsorgstjenestene i Norge. De fleste jobber i kommune helsetjenesten i hjemmesykepleien, på sykehjem, og i omsorgsboliger for psykisk utviklingshemmede. Bare seks prosent arbeider i spesialisthelsetjenesten, på sykehus, i psykiatrien eller i distriktspsykiatriske sentre og avdelinger. Det mest sentrale arbeidet er å utføre, hjelpe og bistå brukere og pasienter med ulike hjelpe eller omsorgsbehov. Å utføre helhetlig omsorg og praktisk grunnleggende sykepleie var sentrale arbeidsoppgaver. Å arbeide rehabiliterende og habiliterende og forebyggende helsearbeid, med fokus på ADL-trening var en del av det daglige arbeidet. Videre var det og observere, kartlegge og sette inn tiltak og utarbeide uke- og pleie, - og tiltaksplaner i et tverrfaglig samarbeid var også en sentralt arbeidsoppgave. Innenfor alt dette arbeidet handlet det om mange forskjellige arbeidsoppgaver og prosedyrer som styrte de daglige arbeidsoppgavene. Å være egnet ble sett på som den viktigste kompetansen, men også det å kunne ta på noen var sentralt. Å ha det rette håndlaget og ha et klinisk blikk ble også sett på som viktige ferdigheter. Som helsefagarbeider mente alle informantene at man må ha man ha menneskeforståelse, helseforståelse, sykdomsforståelse og samfunnsforståelse.

Keywords

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/2617