Hegemoni og motstand i den sudanske grunnskolen : sør-sudanske læreres erfaringer fra Khartoum

Author(s)

Publication date

2003

Publisher

Høgskolen i Oslo. Avdeling for lærerutdanning

Document type

Description

Master i flerkulturell og internasjonal utdanning

Abstract

General Omar Hassan Ahmad al-Bashir, president i Sudan og leder for det styrende partiet National Congress (NC), innførte i 1990 omfattende utdanningsreformer i Sudan. Utdanning på alle nivåer skulle nå være dominert av islamske verdier. Denne islamiserings- og arabiseringspolitikken har som målsetting å fostre nasjonal enhet i tråd med militærregimets ideologi. Dette betyr at alle elever i Sudan skal integreres i statens skoler. Mange sør-sudanske flyktninger i Khartoum har imidlertid ikke mulighet, ei heller ønske, om å sende barna til en statsdrevet skole. I flyktningleirene finnes det derfor skoler drevet av lokalsamfunnet og/eller av ulike kirkesamfunn. Myndighetene bruker det arabiske språket som et verktøy i en islamsk nasjonsbyggingsprosess. Mange sør-sudanesere opplever regimets språkpolitikk som fremmedgjørende i forhold til egen språkidentitet. Samtidig har læreplanene og lærebøkene et utpreget islamsk innhold som tar lite hensyn til ikke-muslimske gruppers kultur og identitet. En slik hegemonisering av kunnskap i utdanningssystemet spiller en viktig rolle i reproduksjon av symbolsk kapital – det vil si økonomisk og kulturell kapital som anerkjennes av de dominante samfunnsstrukturene. Dette bidrar til å opprettholde en økonomisk, kulturell og identitetsmessig marginalisering av grupper i befolkningen, som ikke er i besittelse av de disposisjoner som verdsettes innenfor den dominante kulturen. Regimet ønsker en sosial organisering som er sterkt kulturelt betinget i form av islamske verdier, symboler og ritualer, samtidig som frigjørende elementer som pluralisme og orientering mot elevenes valgfrihet i forhold til religion og politisk ståsted, er fraværende. Mine informanter i denne hovedfagsoppgaven har vært sør-sudanske lærere som bor og jobber i Khartoums flyktningområder. De har minimal økonomisk og politisk innflytelse, og står derfor utenfor de arenaene hvor makt utøves. Gjennom lærernes narrativer kom det frem at de er misfornøyd med læreplanenes innhold, som de anser for å være et resultat av effektiv politisk kontroll og institusjonalisering av et normativt islamsk verdiunivers. De hadde også flere negative erfaringer i forhold til lærergjerningen, noe som må tolkes ut ifra den sosio-økonomiske, politiske og kulturelle konteksten de jobber innenfor i Khartoum. Jeg vurderer dette som hovedgrunnene til den motstand og misnøye som kommer frem gjennom lærernes kontra-hegemoniske diskursive praksis – en kritikk som retter seg primært mot det islamistiske hegemoniet, men også mot deler av den sør-sudanske eliten. Empirien viser at sør-sudanske lærere i Khartoum er i stand til å generere diskursiv motstand uten å være en integrert del av den hegemoniske ideologi. Jeg konkluderer derfor med at motstand kan oppstå utenfor maktens sentrum, selv om sør-sudanske lærere ikke nødvendigvis er klar over de ideologiske dimensjonene i sin egen kontra-hegemoniske diskursive praksis.
General Bashir, president of Sudan and leader of the ruling party National Congress (NC), announced sweeping reforms in Sudanese education in September 1990. Education on all levels was now to be based on Islamic values. The main goal for the intensified islamization and arabization process is to foster national unity in accordance with the ideology of the Islamic military regime. All pupils in Sudan are to be integrated into governmental schools. However, many internally displaced persons from Southern Sudan have no possibility, or do not wish, to enroll their children in a governmental school. Thus, in the internally displaced areas of Khartoum there exist a substantial number of schools run by the local community and/or by various church communities. The government regards Arabic as a vehicle for Islamic nation building. However, many Southerners experience the language policy of the regime as an alienating factor according to Southern language identity. The governmental curriculum and syllabuses are at the same time dominated by Islamic values without consideration to the culture and identity of non-Muslim groups. Constructing hegemony of knowledge in primary and secondary education is an important aspect in the reproduction of symbolic capital – i.e. economic and cultural capital recognized by the dominant structures of society. It contributes, at the same time, to maintain economic and cultural marginalization of groups in society, who are not in the possession of disposals that is valued within the dominant culture. The regime yearns for a social organization that is strongly determined in the way of well-defined traditions, symbols and rituals, simultaneously as liberating elements, such as pluralism and orientation towards freedom of choice according to religion and political affiliation, are absent. Many South Sudanese teachers in Khartoum are dissatisfied with the curriculum. They consider it to be a part of a government strategy that seeks effective political control through institutionalization of a normative Islamic value universe. The South Sudanese teachers who were interviewed in this post-graduate thesis, live in displaced areas in the outskirts of Khartoum, they have no political or economic influence, and stand outside the arenas were power is executed. They had several negative experiences teaching in the displaced areas, something that has to be seen in relation to the social, economic and cultural context in which they work. I judge this to be the main reasons for the resistance and discontent expressed through counter-hegemonic practices among South-Sudanese teachers. Their critique is mainly directed towards the Islamic hegemony, as well as various parts of the South-Sudanese elite. The data show that South-Sudanese teachers in Khartoum are able to generate discursive resistance without being an integrated part of the hegemonic ideology. Thus, I conclude that resistance in this case can arise outside the centre of power, although the South-Sudanese teacher are not necessarily aware of the ideological dimensions in their counter-hegemonic discursive practice.

Keywords

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/939