Fellesfaktorer i familieterapi - En litteraturstudie av hva som bidrar til terapeutisk endring

Author(s)

Publication date

2016

Publisher

Høgskolen i Oslo og Akershus

Document type

Description

Master i familiebehandling

Abstract

Familieterapi har utviklet seg i ulike retninger, eller skoler, hvor fokuset ligger på ulike intervensjoner eller teknikker, samt på ulike perspektiver på hvordan det definerte problemet oppstår, opprettholdes og løses. Videre har evidensbevegelsen ført til interesse for å studere effekten av ulike behandlingsmodeller. Forskning i psykoterapi og familieterapi viser imidlertid at det er lite forskjell i effekt når ulike behandlingsmetoder sammenlignes. Dette har ført til interesse for å studere de faktorene som bidrar til terapeutisk endring som ikke kan forklares av behandlingsmetoden. Dette er faktorer som ulike metoder og retninger har til felles, og omtales som fellesfaktorer. Fellesfaktorer er generelle forhold ved terapi og terapeutiske endringsmekanismer som ulike behandlingsmodeller har til felles, og som er knyttet til vellykkede resultater i terapien. I psykoterapi har det blitt forsket mye på fellesfaktorer i terapi. Dette er blant annet klientfaktorer, terapeutfaktorer og terapeutisk allianse. I familieterapi har det vært lite forskning på fellesfaktorer i terapi. Tidlig fellesfaktorforskning i familieterapi er kritisert for kun å liste opp en rekke faktorer, uten å gjøre det anvendelig i praksis. Hensikten med denne oppgaven er å få en utvidet forståelse av hva som er fellesfaktorer i familieterapi, og hvordan disse aspektene ved terapi bidrar til terapeutisk endring. Problemstillingen i denne oppgaven er: Hva kan kvalitativ forskning i familieterapi fortelle oss om hva som bidrar til terapeutisk endring, sett fra et fellesfaktorperspektiv? Det er brukt litteraturstudie som metode, og grunnlaget for analysen er seks empiriske artikler fra fem studier med kvalitativt forskningsdesign. Resultatene i studiene viser at generelle forhold ved terapi spiller en viktig rolle for terapeutisk endring. I studiene blir det særlig lagt vekt på håp og motivasjon hos klienten og den terapeutiske relasjonen mellom klienten og terapeuten. Videre er terapeuten sentral for hvorvidt terapi er vellykket eller ikke, og studiene peker på ulike karakteristikker og ferdigheter hos terapeuten som er med på å bidra til at terapien blir vellykket. I tillegg til disse generelle forholdene ved terapi, peker alle studiene på viktigheten av intervensjoner og teknikker. Ulike terapeutiske modeller i familieterapi har enkelte teknikker og intervensjoner som har samme endringsmekanisme, selv om selve teknikkene og intervensjonene formuleres forskjellig. Dette er for eksempel å se problemer i en relasjonell kontekst eller å endre dysfunksjonelle relasjonelle mønstre. I oppgaven drøftes det hvilken betydning en fellesfaktortilnærming får for forskning, praksis og utdanning/veiledning, og konkluderes med at et fokus på disse forholdene ved terapi, fortjener større oppmerksomhet, på lik linje med kunnskapen om ulike modeller og retninger i familieterapi.
Family therapy has evolved through different treatment models, or schools within therapy, with emphasis on different techniques and interventions, and how the defined problem should be understood and solved. Moreover the evidence based movement has led to an interest in studying the effects of different treatment models. Research in psychotherapy and family therapy, however, shows that there is little difference in outcome when different treatment models are compared. This has led to an interest in studying other factors responsible for therapeutic change that are not related to the treatment model. Common factors are general aspects of therapy and therapeutic change mechanisms that transcend various models and are related to successful outcomes. In psychotherapy a great deal of research has studied common factors. These include client factors, therapist factors and therapeutic alliance. In family therapy research, there has been less interest in studying common factors. Early family therapy research on common factors, is criticized for only making a list of factors, without giving guidance for clinical practice. The purpose of this thesis is to get a deeper understanding of common factors in family therapy, and how these aspects of therapy leads to therapeutic change. The research question in this thesis is: What can qualitative research in family therapy from a common factor perspective, tell us about what contributes to therapeutic change? The method used is literature review and the basis for the analysis is six empirical articles based on five studies with qualitative research design. The results of the studies show that the general aspects of therapy play an important role in therapeutic change. Hope and motivation of the client, and the therapeutic relationship between client and therapist is emphasized. Furthermore, the qualities of the therapist are central to whether therapy is successful or not, and the studies points at different characteristics and skills of the therapist that plays a part in making therapy successful. In addition to these general conditions of therapy, all five studies points at the importance of interventions and techniques. Different therapeutic models in family therapy have certain techniques and interventions that have the same change mechanism, even though the actual techniques and interventions are formulated differently. This is for example to conseptualize problems in a relational context or changing dysfunctional relational patterns. In this thesis I discuss the implication of a common factor approach for research, practice and training/supervision, and conclude that a focus on these issues in therapy deserves a greater attention, alongside the knowledge of different treatment models and schools of family therapy.

Keywords

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/3423