Fastlegers meldepraksiser til barnevernet : en intervjustudie

Author(s)

Publication date

2012

Publisher

Høgskolen i Oslo og Akershus. Institutt for sosialfag

Document type

Description

Master i sosialt arbeid

Abstract

Denne studien tar for seg fastlegers meldepraksis til barnevernet. Hvordan går legene frem for å identifisere barnevernsproblematikk og hvilke barrierer er det for å melde fra om bekymring til barnevernet? For at barnevernet skal kunne ivareta sine oppgaver, må de få opplysninger frå arbeidsplasser og profesjonsgrupper som har forutsetninger for å kunne avdekke forhold hvor det kan være behov for tiltak. Fastleger har en sentral rolle i primærhelsetjenesten og kan derfor være en viktig samarbeidspartner for barnevernet. Empirien i studien består av kvalitative intervjuer med syv fastleger. Fokus har vært å finne hvilke forståelsesmåter informantene har i forhold til barnevernsproblematikk og barneverntjenesten. Det har jeg forsøkt å finne ved å analysere hvordan for eksempel forholdet til barneverntjenesten snakkes om og forklares, og jeg har gjort bruk av begrepet diskurs. I analysen av prosessen informantene går gjennom for å identifisere bekymring, har jeg sett på hva informantene ser som tegn som skaper bekymring og hvordan de tolker disse tegnene. Analysen viser at det i hovedsak er tegn ved foreldrene og forekomsten av fenomener som impliserer problemer i forhold til foreldreskap og foreldrefunksjonen, for eksempel rus og psykisk sykdom. I analysen av hvilke barrierer er det for å melde har jeg, ved å se på hvordan informantene begrunner sine posisjoner og handlingsvalg, identifisert fire diskurser som har betydning for informantenes meldepraksis. To er knyttet til informantenes syn på barnevernet, to er knyttet til legerollen. Jeg har valgt å benevne diskursene knyttet til barnevernet diskursen om det skadelige barnevernet og diskursen om det passive, inkompetente barnevernet. Innen diskursen om det skadelige barnevernet vil legen innta posisjonen som pasientens (her foreldrenes) forsvarer og advokat, og det å ikke melde en bekymring vil fremstå som det beste og kanskje eneste handlingsalternativ. Innen diskursen om det passive, inkompetente barnevernet hvor en melding ikke fører til noe, vil et handlingsalternativ som innebærer å hjelpe familien selv eller trekke inn andre instanser fremstå som et bedre alternativ enn å melde. Diskursene knyttet til legerollen har jeg benevnt diskursen om legen som homo economicus og legen som homo sociologicus. Innen diskursen om legen som homo economicus sees legen som en rasjonell aktør hvis handlinger er motivert ut fra egeninteresser. Diskursen om legen som homo sociologicus er basert på at legens handlinger er normativt orientert, hvor felles verdier og standarder for legeprofesjonen er sentrale. Når informantene peker på sider ved fastlegerollen og de strukturelle rammene for fastlegeordningen som kan fungere som barrierer i forhold til meldepraksiser, viser analysen at det erkjennes at det kan ligge egeninteresser til grunn for noen av valgene, men at dette sees som illegitime hensyn og at subjektposisjonen som diskursen om legen som homo economicus tilbyr avvises.
This study addresses General Practitioners (GP’s) referrals to the Child Protective Services (CPS). How do GPs go about recognizing cases of neglect and what represents barriers to reporting them. The CPS is dependant upon other professionals working close to children to refer their concerns to them in order to get the information they need to act. The GPs are corner stones in the Primary Health Care System and could therefore be of importance to the CPS in this respect. The data for this study is collected through qualitative interviews with seven GPs. The aim of the study has been to identify the informants meaning-making of phenomens like child neglect and the CPS by analysing the way this is expressed in laguage. In this I have made use of the term discourse. In the analyses of the processes the informants engage in relating to identifying concern, I have focused on what they see as signs of concern and how they interpret these signs. The analysis shows that this is mainly signs with the parents and the representation of phenonomens implicating problems related to parenthood, such as substance abuse or mental problems. In the analyses of barriers to referring I have, by analysing how the informants justify and explain their positions and practices, identified four discourses that are of importance. Two are related to the informants view on the CPS and the other two on views on the role of the GP. I have named the discourses realted to the CPS The Discourse of the Harmful CPS and The Discourse of the Passive, Incompetente CPS. Within The Discourse of the Harmful CPS, the GP will position himself as a defender and attorney for the pasient (here the parents) and a practice of not referring will appear the best and maybe only possible practice. Within The Discourse of the Passive, Incompetent CPS, where referring is regarded an useless action having no visible effect on the CPS, a practice finding other ways of helping the child and the family appears a better choice of action. The two discourses related to views on the role of the GP I have named The Discourse of the GP as Homo Economicus and The Discourse of the GP as Homo Sociologius. The Discourse of the GP as Homo Economicus sees the GP as a rational operator who’s actions are motivated by self-gain. The Discourse of the GP as Homo Sociologicus is based on the assumption that the GP’s actions are motivated by norms and ethics valued and shared within the Medical Profession. When the informants points to barriers within the role of the GP or the way the Primary Health Care System is organised, the analyses shows that there is a recognition among the informers that self-gain and a strive to avoid discomfort may be the motivation of some practices, but that these motives are regarded illegitimate and rejected.

Keywords

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/1285