Barnet i teksten : En studie av språk og fortellemåter i tekster om barnevern

Author(s)

Publication date

2006

Publisher

Høgskolen i Oslo. Avdeling for samfunnsfag

Document type

Description

Master i sosialt arbeid

Abstract

Denne studien tar utgangspunkt i materialet fra forskningsprosjektet ”Barn som blir plassert utenfor hjemmet – risiko og utvikling”, et samarbeidsprosjekt mellom Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet (BUS-V) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Forskningsprosjektets utgangspunkt er de barn, i alderen 6 til 12 år, som på landsbasis i perioden 15.09.98 til 31.12.99 flyttet i regi av barnevernet. 109 barn deltar i prosjektet. Prosjektet beskriver sine to hovedspørsmål slik: ”Hvem er disse barna, og hva slags liv er det de lever før flyttingen?” ”Hvordan går det med barna på kort sikt, og på litt lenger sikt?” Som en del av prosjektets materiale, inngår telefonintervju med barnets og foreldrenes saksbehandler i barnevernet. Disse intervjuene fokuserer blant annet på: Barnets og foreldrenes situasjon før og etter flytting, samarbeidet mellom barnet/foreldrene og barnevernet, hvordan saksbehandler tenker seg at barnet opplevde flyttingen, barnevernets vurdering som lå til grunn for flyttingen og hvordan flyttingen foregikk. Prosjektet har hatt som mål å gi barnet en mer sentral plass i forskningsprosessen enn det som ifølge forskerne selv har vært mer vanlig i barnevernets praksis og forskning. Materialet i min studie er halvparten av de intervjuer som prosjektet hadde i sin første intervjurunde med saksbehandlerne, det vil si 44 av totalt 88 intervjuer. Disse intervjutekstene omfatter 59 av de 109 barn som deltar i forskningsprosjektet. Studien min forholder seg til intervjuene som tekst. Spørsmålene jeg stiller til tekstene er innrettet mot: Hvordan konstitueres barnet i barnevernets språklige praksis slik det foregår i disse tekstene? Hvilke barnekonstruksjoner trer frem i denne språklige virksomheten? Altså, hvordan skaper språk virkeligheter i barnevernets praksis? Som analytiske redskap benyttes teoretiske begrep fra narratologien. Videre er Mikhail Bakhtins distinksjon mellom ”dialogiske” og ”monologiske” tekster, John Shotters begreper ”withness-talk” og ”aboutness-talk” og Eivind Engebretsens begreper ”kontaktspråket” og ”kontraktspråket” sentrale begrep i analysen av materialet. Studien fokuserer på fortellemåter. Hvordan det fortelles og hvordan barnet fremtrer i teksten som en virkning av ulike måter å fortelle på. Et annet fokus er hvordan det å samtale med barn tematiseres i samtalen mellom saksbehandler og forsker og hvordan samtaler med barn benyttes for å utforske barnets perspektiv. Blant de narratologiske begrepene er ”innvendig fortellersynsvinkel” og ”utvendig fortellersynsvinkel” sentrale som analytiske redskap for å undersøke fortellemåter. Analysen av materialet viser en sammenheng mellom fortellemåte, fortellersynsvinkel, kunnskap om barnet, personlig relasjon til barnet og språk. Noen fortellemåter bidrar til at barnet fremtrer i teksten som en synlig aktør, en person, mens andre fortellemåter bidrar til at barnet befinner seg i teksten som et tingliggjort portrett. Det synlige barnet viser seg i fortellinger som gjengir og beskriver barnet i et konkret språk nært barnets erfaringer, mens det som i materialet fremstår som barnevernsfeltets særegne vokabular, er et instrumentelt, generelt og standardisert språk, som tingliggjør barnet i teksten. Hvordan språket taes i bruk ser i stor grad ut til å være bestemt av fortellersynsvinkel. En innvendig synsvinkel ser med barnet, og forteller har gjerne felles erfaringer med barnet, mens en utvendig synsvinkel beskriver barnet utenfra. Det konkrete og nyanserte språket som gjør barnet synlig i teksten, synes i stor grad å følge som virkning av en innvending fortellersynsvinkel. En innvendig fortellersynsvinkel ser igjen ut til å være mer sannsynlig når det er personlig kontakt med barnet på fortellingens historienivå. Studien diskuterer også sammenhenger mellom diskursiv praksis og praksis for øvrig. Språk og annen praksis sees som gjensidig konstituerende. Studien viser at forskjellig språkbruk skaper ulike bilder av barnet i teksten. De språklige redskaper som benyttes når praksis beskrives, vil henholdsvis bidra til å opprettholde eller endre barnevernets praksis.
This study is based on material from the research project “Children being placed out of the home – risks and development”, a cooperation between the Child Protection Research and the Norwegian Social Research Institute. The project focuses on children aged 6-12, who on a national basis in the period 15.09.98 – 31.12.99 were removed from their homes under the direction of Social Services. 109 children take part in the study. The project formulates two central questions: “Who are these children, and what sort of a life do they live before they are taken into care?” “How do the children fare in the short term, and over a slightly longer period of time? Included in the project’s basic research material are telephone interviews with the children’s and the parents’ caseworker from Child Welfare. The interviews have focused amongst other things on: The child’s and the parents’ situation before and after relocation, cooperation between the child/parents and Child Welfare, how the caseworker believes the child reacted to the move, the assessment of Child Welfare which the relocation was based on, and how the move took place. The project has aimed to give the child a more central position in the research process than that which, according to the researchers themselves, it has been usual to give them in the practice and research of Child Welfare. The material for my study is based on one half of the interviews the project had in its first round of interviews with the caseworkers, namely 44 of 88 interviews. These interviews include 59 of the 109 children who participate in the research project. My study concerns itself with the interviews as text. The questions I direct at the texts are: How is the child constituted in the language practice of Child Welfare as it appears in theses texts? What constructions of children appear in this language practice? In other words, how does language create realities in the practice of Child Welfare? I use theoretical conceptions from narratology as tools. Furthermore, Mikhail Bakhtin’s distinction between “dialogical” and “monological” texts is used, John Shotters concepts of “withness-talk” and “aboutness-talk” and Eivind Engebretsen’s concepts “contact language” and “contract language”. The study focuses on the mode of narration: How it is told and how the child appears in the text as an effect of different ways of narrating. Another focus is how the act of conversing with children is thematicized in conversation between the caseworker and researcher and how conversation with children are used to explore the perspective of children. “Internal point of view” and “external point of view” are among the essential analytical tools used to explore ways of narrating. The analysis of the material shows a connection between ways of narrating, the point of view of the narrator, knowledge about the child, the personal relationship to the child and language. Some ways of narrating contribute to the child appearing in the text as a visible actor, a person, whilst other ways of narrating result in the child being portrayed in the text as object-like. The visible child is seen in narration that renders and describes the child in a specific language close to the child’s experiences, while the particular vocabulary of the child welfare services appears in the material as an instrumental, general and standard language which objectifies the child in the text. How language is used seems, on the whole, to be determined by the point of view of the narrator, an internal or external perspective. An internal point of view sees with the child and the narrator has often common experiences with the child, while an external point of view describes the child from the outside. The specific and detailed language which makes the child visible in the text seems largely to follow as an effect of an internal narrator. An internal point of view when narrating seems to be more likely when there is personal contact with the child on the story’s history level. The study also discusses the connection between discursive practice and practice in general. Language and other practice are considered as mutually constituting. The study shows that the use of different language creates different pictures of the child in the text. The linguistic tools which are used when practice is described will accordingly contribute to uphold or change Child Welfare practice.

Keywords

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/269