Avvikende handlinger – avvikende personligheter? - En diskursanalyse av medias fremstilling av overgriper i Alvdal- og Vågå-saken

Author(s)

Publication date

2015

Publisher

Høgskolen i Oslo og Akershus

Document type

Description

Master i sosialt arbeid

Abstract

I den grad de fleste av oss hører om seksuelle overgrep, vil det ofte være i form av overgrepssaker som kommer frem i mediene. Mediene har på denne måten stor definisjonsmakt når det kommer til hvordan vi skal føle og tenke rundt fenomenet. Selv om vi på mange måter snakker mer om overgrep, omfang og potensielle skadevirkninger enn noen gang, fokuseres det sjeldent på overgriper. Så hvordan fremstilles overgriper når han eller hun først snakkes om? Dette er bakgrunnen for problemstillingen i denne oppgaven, med fokus på Alvdal- og Vågå-saken som fikk stor medieoppmerksomhet i 2010-11. Hvordan konstrueres overgriper i henholdsvis Alvdal- og Vågå-saken, og hvordan er samspillet mellom diskurser i media og vitenskapelige diskurser? I denne oppgaven er det benyttet framing (rammeteori) som teoretisk utgangspunkt og diskursanalyse som metodologisk tilnærming. Rammeteori har i oppgaven bidratt til å belyse hvordan mediene legger vekt på ulike temaer innenfor de to sakene, mens diskursanalysen har bidratt til å kunne studere hvordan språket i medieomtalene blir brukt til å tillegge overgriperne egenskaper, og derigjennom forventninger til hvordan de skal opptre. Ved å kombinere rammeteori og diskursanalyse ble det i analysen identifisert diskurser rundt overgripers offerposisjon og/eller utøverposisjon, samt diskurser rundt hva som er normalt og/eller hva som regnes som avvik. Alvdal- og Vågå-saken er ikke bare ulike når det gjelder omfang og hvem som har begått overgrepene, men også hvordan overgriperne og overgrepene blir framstilt. I den såkalte Alvdal-saken er overgrepene bestialske og overgriperne blir fremstilt som monstre, mens overgrepene i Vågå-saken kan sies å bli naturliggjort og bagatellisert, hvor overgriper er en respektert og godt likt ordfører. Funnene i analysene viser således at mediediskursene på mange måter støtter opp om den allmenne oppfatning av overgriper. Altså at personer som begår seksuelle overgrep mot barn ofte har avvikende personlighetstrekk. Egenskapene til overgriperne i både Alvdal- og Vågå-saken blir brukt til å skape kontraster, altså hvordan en overgriper ikke er, eller til å bekrefte at personene som er tiltalt kan plasseres i ”gruppen” som overgripere. Selv om mediediskursene kan sies å støtte opp om vitenskapelige diskurser i forhold til at overgriper like godt kan være mann som kvinne, et familiemedlem som en ukjent, skiller den seg betydelig mer fra vitenskapelige diskurser dersom overgriper innehar kvaliteter og egenskaper vi identifiserer som ”gode”.
Most of us hear about sexual abuse through cases presented in the media, and the media as such has great defining power regarding how we think and feel about the phenomenon. Even though we talk more about sexual abuse, the scope of it and potential harm from it than ever before, the focus is rarely on the abuser. This leads to the question of how the abuser is presented when first described and talked about and the effect it has on people’s perception of the abuser. This is the backdrop for the topic question in this report, with key focus on the Alvdal and Vågå cases that received great attention in the Norwegian media in 2010-11: How is the abuser constructed in the Alvdal- and Vågå-case respectively, and how is the interaction between discourses in the media and academic discourses? In this assignment framing has been used as the theoretical basis and discourse analysis as the methodological approach. Framing theory is applied to clarify how the media emphasizes different topics within the two cases, whereas discourse analysis has helped to examine how the language of the media reviews are used to ascribe the perpetrators characteristics and thus expectations on how to behave. Combining frame theory and discourse analysis helped identify discourses about the abusers victim position and/or performing position and discourses about what’s normal and/or what is regarded as abnormalities. The Alvdal- and Vågå cases do not only differ in the form of scope and who has committed the crime, but also how the sexual abuse and the abuser were presented in the media. In the so-called Alvdal-case the sexual abuse are beastly atrocities, and the perpetrators were presented as monsters, while in the Vågå-case the abuses were trivialized by the media, and the perpetrator was a well-known and respected mayor. The result of the analysis shows that the media discourse supports the general opinion of the abuser in the way that people who commit sexual offenses against children often have divergent personality traits. The characteristics of the assailants in both the Alvdal- and Vågå-case are being used as a way to create contrasts between the person and the crime, or to confirm that the persons who are charged can be placed in a “group” as perpetrators. Even though the media discourses, like the academic discourses, support that the perpetrator may as well be a man or a woman, a family member or an unknown, it differs considerably more from academic discourses if the perpetrator possesses qualities and characteristics we identify as “good”.

Keywords

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/2760