Anerkjennelse, samarbeidsrelasjoner og institusjonelle barrierer – NAVs kvalifiseringsprogram som aktiveringspraksis

Author(s)

Publication date

2018

Series/Report no

OsloMet Avhandling;2018, nr 14

Publisher

OsloMet – Oslo storbyuniversitetet

Document type

Abstract

Denne avhandlingen er en kvalitativ, eksplorerende studie om aktiveringspolitikk og aktiveringspraksis slik den kommer til uttrykk i det norske kvalifiseringsprogrammet (KVP). Formålet med avhandlingen er å forstå aktiveringspolitikkens kompleksitet gjennom å studere hvordan hverdagslig, lokal aktiveringspraksis er forbundet til og påvirkes av både institusjonelle rammer og relasjonelle og strukturelle forhold. Problemstillingen for avhandlingen er: Hvordan preger relasjonelle, institusjonelle og strukturelle forhold KVP som aktiveringspraksis, og hvilken betydning har de for deltakernes muligheter til å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet? Et sentralt utgangspunkt for avhandlingen er å studere aktivering som noe som gjøres. Studien er derfor inspirert av Herz og Johanssons (2011) tilnærming «doing social work», hvor sosialt arbeid forstås i en større kontekst, influert av både strukturelle og institusjonelle forhold, posisjonelle og interaksjonelle forhold, samt aktørenes erfaringer. Videre er studien forankret i et interaksjonistisk perspektiv og i sosialfilosofiske anerkjennelsesteorier, samt i institusjonell etnografis nedenfra-og-opp-tilnærming. Studien baserer seg på data fra observasjoner av samtaler mellom KVP-deltakere og KVP-veiledere i NAV, samt intervjuer med KVP-deltakere. Avhandlingen er bygd opp av tre artikler. Et sentralt funn er hvordan aktiveringsprosessen handler om å styrke deltakernes identitet som ansettelsesbar og hvordan anerkjennelse ser ut til å være avgjørende for deltakernes identitetskonstruksjon i prosessen mot å se seg som ansettelsesbar. Artikkel 1 viser hvordan KVP-veilederne jobber relasjonsbasert ved å anvende ulike strategier på et kontinuum mellom personorienterte, oppgaveorienterte, byråkratiske og regelstyrte tilnærminger. Dette drøftes som en pragmatisk praksis der veilederne søker å skape hensiktsmessige samarbeidsrelasjoner med deltakerne, der de både ivaretar deltakernes individuelle behov og aktiveringspolitikkens mål om at deltakerne skal komme i jobb. Den pragmatiske praksisen har betydning for hvordan deltakerne opplever å bli anerkjent, for hvordan de utvikler selvforståelse og identitet som ansettelsesbar, og den bør derfor anerkjennes som en sosialfaglig kompetanse. Et viktig bidrag er at anerkjennelse ikke bare er noe som det kan tilrettelegges for i det relasjonelle samarbeidet mellom deltaker og veileder, men at også strukturelle og institusjonelle forhold innvirker på opplevelsen av å bli anerkjent. I artikkel 2 viser jeg hvordan strukturer, konkretisert gjennom kulturelle forestillinger omkring kjønn, arbeid og forsørgelse, hadde betydning for hvordan deltakerne opplevde seg anerkjent i aktiveringsprosessen og for deres identitet som ansettelsesbar. Artikkel 3 berører særlig betydningen av den institusjonelle konteksten for KVP: Hvordan aktiveringspraksis er innleiret i regelverk, organisering, økonomi, lokale retningslinjer og praksis, og hvordan disse institusjonelle forholdene skaper paradokser som setter begrensninger for hva deltakerne kan oppnå i aktiveringsprosessen, og for veiledernes aktiveringsarbeid. Et viktig diskusjonspunkt i avhandlingen er at også veilederne befinner seg innenfor en handlingsstruktur som kan innebære barrierer for deres aktiveringsarbeid, inkludert deres mulighet til å utøve en anerkjennende praksis overfor deltakerne. Samlet sett belyser avhandlingen hvordan både KVP-deltakernes og veiledernes aktiverings-praksis er situert i institusjonelle og strukturelle forhold som kan virke begrensende for akti-veringsarbeidet og for deltakernes muligheter til å lykkes med å komme i jobb. Studien indi-kerer at eventuelle manglende resultater av aktiveringsarbeid ikke bare kan tilskrives deltaker-nes manglende ressurser, motivasjon eller mestring, eller veiledernes manglende kompetanse. Avhandlingen peker snarere på et behov for å rette oppmerksomheten mot institusjonelle og strukturelle barrierer for aktiveringsarbeidet. Avhandlingen er også et metodologisk bidrag til videre forskning på sosialt arbeid innen aktiveringsfeltet, nærmere bestemt hvordan kontekst-sensitive og prosessuelle perspektiv kan være nyttig for en kunnskapsproduksjon som kan gripe aktiveringspraksisens kompleksitet.

Keywords

Version

publishedVersion

Permanent URL (for citation purposes)

  • https://hdl.handle.net/10642/6624