Å lytte til barnets stemme i familiesamtaler - Familieterapeuters erfaringer og refleksjoner over samtaler med barn og unge i sårbare livssituasjoner

Author(s)

Publication date

2016

Publisher

Høgskolen i Oslo og Akershus

Document type

Description

Master i sosialfag

Abstract

I denne masterstudien gjøres en undersøkelse av hvordan familieterapeuter forsøker å skape gode og helsebringende samtaler med barn som befinner seg i sårbare og ofte smertefulle livssituasjoner. Til tross for økt fokus på betydningen av at barn gis mulighet til å delta med sin stemme i samtaler, viser det seg gjennom teori og forskning at mange terapeuter – av ulike årsaker – kvier seg for å inkludere barna. Jeg har valgt å belyse temaet “barn i familiesamtaler” ved å presentere og analysere refleksjonene til svært erfarne familieterapeuter. Ved hjelp av semistrukturert intervju har jeg intervjuet fem familieterapeuter om hvordan de lytter til barnets stemme i familiesamtaler, samt hvilken betydning dette kan få for barna i utviklingen av identitet og i relasjon til sine viktige andre. Ulike terapeutiske faktorer i samtalene, og hvordan disse elementene virker sammen, løftes her frem. Spørsmål om hvordan terapeutene bygger allianse med barn i terapirommet, hvilke “verktøy” som tas i bruk i samtaler med barn, og hvilke holdninger som kommer godt med underveis i samtaleprosessen, blir belyst gjennom refleksjonene. Gjennom analysen av intervjuene, kom det frem et rikt materiale av erfaringsbasert kunnskap om det å møte barn i sårbare livssituasjoner. Særlig blir spørsmål om på hvilke måter de ulike elementene i terapi kan igangsette endringsprosesser for barna og deres viktige andre, belyst. I analysen understrekes informantenes enighet om at opplevelsen av å bli inkludert i samtalen av en lyttende terapeut kan gi gode ringvirkninger for psykisk helse hos barna. Her peker funn i analysen i retning av at nyskapende fortellinger i samtaler med barn – som rommer spørsmål om barns identitet – synes å kunne bidra styrkende og forebyggende i familiearbeid. Likeledes blir spørsmålet om hvorvidt barns sårbarhet kan vendes til styrke i den terapeutiske prosessen diskutert på grunnlag av funnene. I konklusjonen på denne studien reflekteres det blant annet over hvorvidt funnene – som belyser erfarne familieterapeuters repertoar i terapeutiske samtaler med barn i krevende livssituasjoner – på ulike måter representerer utfordringer for familieterapeutisk praksis. Et kjernespørsmål som reiser seg gjennom denne undersøkelsen er: Våger vi som familieterapeuter – i enda større grad – å ta i bruk oss selv som verktøy i disse avgjørende, ja livsviktige, møtene med de sårbare barnas stemmer?
This master thesis is an exploration of how family therapists attempt to engage in beneficial and healthy conversations with children who find themselves embedded in vulnerable and often painful life situations. Despite increased emphasis on the importance of providing children with possibilities for voicing their concerns in the therapy room, the literature suggests that many therapists – for different reasons – have problems in including children as partners in therapeutic conversations. In this thesis, I have chosen to shed light on the theme of “children in family therapeutic conversations” by presenting and analyzing the reflections made about this topic by very experienced family therapists. In conducting this investigation, I have carried out semi-structured interviews with five therapists focused on how they listen to children´s voices as well as on how they evaluate the importance of these conversations for the development of children’s identities and their relationships with significant others. In the course of the interviews, the respondents brought up a number of issues involving different therapeutic elements in the conversations and how these interacted with one another. Central among the factors addressed were issues focused on how alliances could be built in the therapy room, which “tools” could be used in conversing with children and which attitudes proved beneficial in establishing and maintaining conversations with children. Analyses of the interview data provided a wealth of information about the experiential knowledge these therapists possessed in working with vulnerable children – especially about the different conversational elements required for helping processes of change involving children and their significant others. The analyses underscored consensus among the respondents about the benefits of being included in a conversation with a listening therapist for the psychic health of children in these situations. The analyses also indicated that the respondents agreed on the importance for preventative psychic help for the children provided by new narratives and identities made possible in the course of therapeutic conversations. The analyses also indicated that such conversations often functioned to transform the vulnerabilities of the child into strengths. In concluding the thesis, much emphasis was placed on how the findings of this study – especially those identifying the repertoires of experienced family therapists in working with vulnerable children – represent in a number of ways challenges to family therapeutic praxis. The key question raised by the results of this investigation is one asking: Do we as therapists need to make more use of ourselves in crucial meetings with the voices of distressed children?

Keywords

Version

publishedVersion

Permanent URL (for citation purposes)

  • http://hdl.handle.net/10642/4261